|
Cato på Kiss signering i Oslo City
1992
Eller "I`m nice". "Nice" for faen!
Jeg sitter på T-banen ned til by`n. På meg har jeg
Crazy Nights T-skjorta fra Skedsmohallen. Noen bak meg bemerker
Kiss trøya mi mens dem ler. Det spiller ingen rolle.Jeg
skal stå ansikt til ansikt med Kiss for første gang.
Puddingene veit ikke hva dem går glipp av.
Det var ved en rein tilfeldighet jeg fikk vite at Kiss skulle
stille opp på platesignering i by`n. Noen dager tidligere
hadde jeg sett en reklameplakat i platesjappa på Oslo City,
da jeg sklei innom på vei hjem fra jobb. Avtalen var å
møte Hekke på City. Hans jobb skulle være å
ta bilde av meg og alle gutta, pluss skaffe autografer til søstera
mi som jeg hadde klart å omvende i løpet av de siste
12 åra.
Jeg var tidlig ute som vanlig når det var no`viktig. Ikke
en kjeft var å se enda. Jeg kunne stilt meg opp foran trappa
der og da som førstemann,men neida.Ut ifra komentarene
jeg fikk på T-banen, regna jeg med det kom til å bli
meg, Hekke, pluss et par nerder med nagler og briller med stålinnfatning.
I det herrens år 1992 følte man seg ganske ensom
som Kiss fan. Det skulle vise seg at "familien" min
var svært undervurdert fra min side.
Rastløs, oppspilt og med urolig mage, var det bare en ting
å gjørra. Jeg satte meg ned på restauranten
midt på gølvet ved rulletrappa og begynte å
bøtte nedpå. Sakte men sikkert begynte folk å
dukke opp. En, to, tre, der kom Hekke, fire, fem, vi hadde fortsatt
god tid. Preiken gikk og Pilsen sklei ned, mens jeg innstruerte
Hekke hvordan detta skulle foregå. Jeg først og så
han etter med kamera. Meg og hele "Revenge" line up`en
skulle foreviges på film. Jævlig å mye folk
det plutselig dukka opp. I løpet av en ti minutters periode
skjønte vi at vi hadde driti på draget. Detta kom
til å bli trangt.
Vi tømte siste ølen og stilte oss opp. En broiler
annonserte fra platået at vi kunne få max to autografer
hver. "Revenge" som kunne kjøpes på toppen
av trappa, pluss en medbrakt ting til. En ting til?Jeg hadde ikke
med meg en dritt. Idioten i platesjappa jeg prata med forleden,
sa at det var ikke vits i å ha med seg noe, da de kun kom
til å signere "Revenge" som kunne kjøpes
på stedet. Faen! På grunn av han er fortsatt soloskiva
til Paul usignert.
Sammen med Kiss kom et sinnsykt trøkk i folkemengden,som
jeg ikke hadde kjent siden jeg skvisa meg inn i Skedsmohallen
i 1988. Og der var gutta! Det var helt uvirkelig. Folk begynte
å slippes opp trappene, men det var jo faen ikke bevegelse
i denna jævla kø`n. Etter en halv times tid i kø
begynte jeg å bli bekymra for og i det hele tatt komma opp.
Hekke begynte å se "fed up" ut. Jeg visste at
detta ikke betydde rare greiene for han, så jeg la om strategien
og bestemte meg for å gå Solo. Det fikk heller gå
til hælvete med bildene. Opp skulle jeg uansett. Jeg går
fra å dytte forsiktig, til å ta tak i folk, dra dem
bakover mens jeg skviser meg fram sakte men sikkert. Hehe, det
funker fint. Gutter,jenter,whatever,jeg skal fram!
Beina skjælver på vei opp trappa. Jeg gir Hekke fingern.
Han står på stedet hvil og jeg veit han har gitt opp.
Jeg kjøper et eksemplar av "Revenge" ,og fomler
fram kameraet Hekke skulle håndtert. Skal alltids få
tatt noen bilder sjøl. Sikter inn på Gene og skvetter
til da han kikker rett inn i kameraet. Han gliser og spør
hvordan jeg har det. Jeg får stamma fram: "I`m nice".
"Nice" for faen! Herregud så mange ganger jeg
har tenkt på det i ettertid, at "Nice" var det
tøffeste jeg kom på å si til The Demon. Gene
signerer,tar meg i handa og jeg klarer i det minste si "thank
you" på flytende engelsk. The Demon har hypnotisert
meg og jeg husker svært lite av mitt første møte
med Bruce, bortsett fra at han var hyggelig og tok meg i handa.
 Paul
er nestemann.Han tar imot skiva,og signerer midt i en påskepreik
med Bruce. Jeg blir litt satt ut da han fortsetter å prate
med Bruce mens han gir meg tilbake skiva uten å se opp.
Jeg klarer å manne meg opp til å rekke fram handa
og si: "Thank you Paul". Da han ser opp på meg
smiler som bare Paul kan og griper meg i neven og sier: "Thank
YOU ,er dagen redda. Eric signerer og roper "Take care"
etter meg. Jeg snur meg i lykkerus og gir han tommelen opp. Enda
godt jeg ga han riktig finger.
Vel nede møter jeg Hekke og Geir Kolden. Etter at jeg har
fortalt Hekke hva for en pingle han er blir vi stående å
se på resten av signeringa. Kø`n ser nesten like
stor ut da Kiss vinker farvel.
Vi gliser da vi møter en liten "Peter Criss"
med slalomstøvler der sølvpapiret er seriøst
i ferd med å dette av på vei ut fra Oslo City. Lykkelig
tar jeg T-banen hjem sammen med Hekke.Vi drar hjem til meg og
han må se hele Headbangers Ball spesialen på video,som
straff.
Nesten 13 år seinere får jeg en telefon fra Geir Kolden
en Lørdags kveld: "Fy faen Cato,jeg har vorspiel hjemme
hos meg nå og jeg har finni ut hvem han med slalomstøvla
var. Han er her nå! Trur`u faen ikke det var Knut Schreiner".
Av: Cato Bråthen
|
