Norsk "Kiss Army veteran" skriver bok.
Tor Olav Haukedal var med på
å starte den første KISS ARMY klubben i Norge. De startet
høsten 1980 og holdt på til våren 1982. På
det meste hadde over de 700 medlemmer og det ble gitt ut tilsammen
seks medlemsblader. Han har nå begynt å skrive en bok
fra denne perioden.
Kapittel 1: Unmasked (utdrag)
Jeg er Ace Frehley. Gitarguden fra verdensrommet. Jeg er konge over
Saturn, men besøker jorden et lite øyeblikk for å
spille i verdens beste band. Jeg leker med gitaren, den ryker og
blinker. Hvis jeg vil, kan jeg også få den til å
eksplodere. Den er mitt våpen. Den er bindeleddet som gjør
meg stand til å kommunisere med jorden. ”The gravity
on earth isn’t quite the same as it is on my planet, but I’m
slowly getting used to it”. Jeg er svett, andpusten…nesten
i transe. En religiøs opplevelse. Jeg har gitt publikum
det de vil ha. De skriker etter mer, men jeg har spilt mine siste
toner for i kveld. Jeg har gjort min plikt for The KISS Army.
Min venstrehånd slipper sakte grepet fra håndtaket
på tennis-rackerten. Jeg tror det avsluttet i A-moll. Jeg
er sjef i Rock Bottom, og licksene fra 100.000 Years sitter fremdels
et sted i ryggmarken. Men konserten er over nå og jeg kjenner
at det renner en feit svettedråpe nedover ryggen. Nå
er det bare å takke for seg. Må si adjø til
publikum.
- Hvorfor låser du døren hele tiden ? spør
hun.
Jeg snur meg raskt, bare for å sjekke om hun har kommet
inn. Selvsagt har hun ikke det. Jeg pleier å være
nøye når det gjelder å låse døren
inn til rommet mitt. Sjekker minst tre ganger. Konserten er over.
Bestemor har laget middag. Brun saus og kjøttkaker.
Harald er Gene Simmons. En ildsprutende og blodspyttende demon
med rød kappe. Han ble en gang i forhistorisk tid klekket
ut fra et dinosaurus egg. Ingen er tøffere enn Gene. Ingen
kødder med the God Of Thunder. Ingen har lengre tunge enn
Gene, som spreller ut for å markere at han er Larger Than
Life. Like stor som Ace.
 Kapittel
2: Is That You (utdrag)
Det har også blitt en fast rutine at vi går videre
til Nedre Slottsgate. Gata med billige kassetter på Electric
Circus. Tankene går til Kristian fra Majorstua, som ble
tatt når han forsøkte å gå ut med den
sølvglinsende Double Platinium skiva. Lagt ned i en pose
fra Hot Records. Det gikk ikke det, Kristian. Da var det på
å hue ned kjellertrappa, alene med to av vaktene. Vi grøsser
litt av tanken, og leter videre i bodene til vi finner Dressed
To Kill til 19,90. Vi fortsetter til musikkavdelingen på
Steen & Strøm for å sjekke om de har fått
inn The Originals. Den har selvsagt ikke kommet. Kanskje neste
lørdag. The Originals, samlealbumet med det oransje coveret,
kun utgitt i Canada, USA og Japan. Vi hører litt på
”Live Killers” med Queen, før vi tar vi heisen
opp til kafeen i sjette etasje. Her sitter vi med cola og smørbrød,
til jeg kjenner det vanlige trykket og må som vanlig en
tur på do.
Dassen her kan være litt skummel, når jeg går
inn står en vaskekjærring og ser på meg med
et smalt og mistenksomt blikk. Hun forsvinner heldigvis raskt
til etasjen under. Da jeg endelig er ferdig og er på vei
ut, står en tynn og sliten fyr og blokkerer utgangen. Posene
under øynene er hovne og tunge. Blikket er fjernt, han
drar frem sprøyteutstyr og teskje. Med slepen stemme forteller
han at han har fått beskjed fra legen sin at han skal dø
om noen få måneder. Etter mange år med heroin,
orker ikke leveren mer. For han er det for sent, men han vil advare
andre om faren med dop. Begynn aldri med hasj, da ender du opp
som meg sier han, før jeg får lov til å gå.
Litt skremt, litt klokere.
Vi fortsetter mot det hvite murhuset nederst i Skippergata. Forbi
pønkere og okkupanter, kommer vi omsider til sjappa som
selger brukte blader og skiver. Vi blir møtt av 50 talls
rock og lukten av mugg, rullings og gammel trykksverte. Etter
hvert vet man hvor godbitene kan ligge og jeg finner et Playboy
fra 1977 med en stor KISS reportasje. Harald har funnet noen gamle
Bravo, og vi betaler til ekspeditøren med de brune nikotinfingrene.
Harald og jeg rusler fornøyd ut og vi befinner oss snart
på Strøget, i gitarforretningen Imerslund. Her har
de den svarte Paul Stanley Ibanez modellen fra 1977. Med ærbødighet
spiller vi improviserte grep og de klassiske riffene til ”Smoke
On The Water” og ”Paranoid”. Vi får dessverre
beskjed om å sette den fra oss etter en kort stund, men
vi lover å komme tilbake neste lørdag.
 Kapittel
3: Shandi (utdrag)
Denne torsdagsutgaven av VG har en liten notis vi har ventet på
lenge. Billetten til konserten i Drammenshallen har endelig blitt
lagt ut i salg. Beløpet er på syttifem kroner, penger
jeg faktisk er nødt til å låne av bestemor.
Jeg ringer Harald for å fortelle om nyheten, men han er
ikke fornøyd når han tar opp røret. Tvert
imot, han er mer forbanna enn jeg har hørt han på
veldig lenge. Med en bitter stemme, forteller han at han har fått
husarrest for resten av uka. Og ikke nok med det. Han har blitt
nektet å dra på konserten. Nekta. Til KISS konserten.
Igjen har det vært krangling med Astrid, og denne gangen
utviklet det seg til slåssing. Tilsynelatende mest utover
Astrid, men Harald har likevel fått den strengeste straff.
Jeg kan høre den ertende stemmen hennes i bakgrunnen, jeg
får nok en gang lyst til å legge på.
- Vi sees sikkert på skolen i morgen, er det siste han
sier. Summetone.
Dagen etter blir Harald med meg på postkontoret i storefri,
når billetten skal hentes. Jeg legger nesten ærbødig
syttifem kroner i blå tiere og kronestykker på skranken.
Tilbake får en grå lapp med den velkjente logo.
KISS i Drammenshallen, mandag 13. oktober. Rad nr. 17, Plass nr.
13.
KISS skal til Norge, det er på en måte fortsatt litt
uvirkelig. Billetten blir ærbødig lagt i en konvolutt.
Jeg takker Gunnar Eide og den glorete logoen. KISS, Drammenshallen.
I høst.
Kapittel 4: Talk To Me (utdrag)
Jeg er nervøs på den behagelige måten. En forventingsfull
sitring som før eller senere vil kreve en utløsning.
Trynet i speilet har forandret seg. Selv om haka er rund som den
alltid har vært, er ikke speilbildet helt som det pleier
å være. Jeg lar tungen hvile mellom leppene, på
samme måte som coveret til soloalbumet til Ace. Øyenlokkene
har det bevisste sløret, men jeg mangler det dype arret
i panna og ikke minst det svarte, lange håret. Jeg veter
håret fra springen og grer luggen frem. Håret har
blitt langt nok til å dekke øynene, jeg kan til og
med trekke nakkehår over skuldrene. Mørkt og vått
hår, som er i kontrast med min kjedelige, kommune brune
manke. Jeg pusser tennene, og kommer til å tenke på
de gangene jeg lot som om den hvite tannkremen var rennende blod.
Rennende blod som ligner på Gene sin klase, som han spytter
ut på hver konsert. En tykk masse av hvit krem, rennende
nedover haka. De gangene jeg blødde neseblod, var effekten
ekstra stor. Det var blod rennende nedover mot leppene, som videre
blandet seg rundt tannkjøttet og til den store utløsningen
i kjeften. Jeg dro aldri ut tunga, men flekket istedenfor tennene
og åpnet gapet. Da rant den lyserøde, seige massen
ned til vasken, som ble fylt av neseblod og tannpuss med røde
bobler. Huden på haka ble alltid ekstra irritert de gangene
neseblodet bestemte seg for å komme når jeg hadde
Gene show på badet. Men det er lenge siden nå. Lenge
før Harald og jeg fikk invitasjon til fest hos Heidi.
Jeg finner omsider en glemt flaske med Old Spice, en så
vidt levende godlukt fra et annet århundre. Den har levd
sitt eget parfyrmerte liv, innerst i medisinskapet. Ingen vet
helt hvor den kommer fra, det er en duft fra gamle generasjoner.
En hvit flaske som går i arv. Jeg setter den ærbødig
tilbake og vurderer til og med å barbere stripen av hvite
dun som stikker frem over leppa og til dels haka, men kommer frem
til at det er ikke verd bryet. En barberbørste fra glemte
tider får også lov til å være i fred.
En bust med stikkende, men overraskende behagelige, stritte hår.
Jeg ser på klokka, det begynner å bli liten tid før
vi bør komme oss av gårde. Ved stolen som står
inntil badekaret, ligger alle klærne jeg behøver.
Den hvite skjorte med nesten usynlig blått mønster,
og den nye buksa bestemor kom med tidligere denne uka. Det er
en blå Levis, den eneste buksa jeg har som ikke føles
som piggtråd. Et lite vindtrekk slår plutselig inn
i rommet, jeg kan se i speilbildet at døren åpner
seg. Det er et velkjent dyr, en pelskledd jeger som presser seg
inn mellom døråpningen. Han hopper opp på vaskekanten,
så lydløst og elegant bare en katt kan. De velkjente
gule øynene stirrer på meg et kort øyeblikk,
før han begynner å lepje i seg vann fra springen.
Når han endelig er fornøyd, legger han seg ned med
en fet manke som velter seg over såpeskålen. Klør
lager striper i baderomstapeten og klarer til og med å fange
min fortsatt våte tannbørste. Før jeg får
stanset ødeleggelsene, hører jeg Harald rope fra
rommet mitt at det er på tide å bli ferdig. Og han
har rett. Jeg får på meg de resterende filler, og
tar et siste blikk i speilet. Jeg er passe fornøyd. Vi
er begge klare for å dra og vi skal på fest. En ekte
fest. Heidi fra en klasse over oss, har invitert oss begge, mot
alle odds. Vi er KISS fansen som ingen bryr seg om, men i dag
skal vi skal feste med de overlegne svina fra niende.
|
