Håvard Lundt

Hva er navnet ditt?
Håvard Lundt

Hvis du bruker diskusjonforumet, hva er ditt 'nick' (brukernavn)?
Håvard

Hvor i Norge (eller utlandet) bor du?
Ski, utenfor Oslo

Hvilket år er du født?
1986

Hva jobber du med?
Elev

Hvor lenge har du vært en Kiss fan?
Siden 96/97

Når så du din første Kiss konsert?
Oslo Spektrum 1997

Hvor mange konserter har du sett (hvilke)?
Oslo Spektrum 1997 og 1999

Er det noe spesiellt du samler på?
Musikk og DVDer

Hva er din 'stolthet' i Kiss samlingen?
Paul Stanley's gitarhals

Har du møtt noen i Kiss?
Ja, Bruce

Hva er din(e) favoritt Kiss plate(r)?
Creatures Of The Night, The Elder, Crazy Nights, Psycho Circus

Hva er din(e) favoritt Kiss låte(r)?
Altfor mange. Men Journey Of A 1,000 Years er vel den største.

Fortell litt om din KISSTORY!
Mitt første møte med Kiss, kom i Desember 1996, 10 år gammel. Jeg husker jeg kom hjem fra en skoleavsluttning eller noe i den duren, og søstra mi hadde tatt opp I Was Made For Lovin You fra topp 20, fordi de spilte denne i forbindelse med utdeling av billetter til den første reunion konserten i Norge. Uansett. Mitt forhold til Kiss var minimalt. Jeg husker jeg som veldig liten så Kiss rulle over MTVs TV-skjermer i 1992 med låta God Gave Rock N' Roll To You II, men viste foreløpig ikke at det var snakk om samme band. Søstra mi dro på konserten, sammen med sin daværende type, mens jeg nøyde meg med førstesia av Aftenposten dagen etter. Bandet var noe jeg aldri hadde sett maken til før. Her snakker vi fire sminkede personer, masse pyro, og selvsagt musikken. Selvsagt var jeg ikke klar over noe annet enn sminken, foreløpig.

Julen kom, og som vanelig fikk jeg CD gavekort. Denne gangen brukte jeg det på Greatest Kiss, og dro hjem og spilte den på min splitter nye CD-spiller, som jeg også hadde fått den julen. Detroit Rock City var igang, og jeg var totalt frelst. Skiva rulla og gikk, og det nærmet seg siste låta, som jeg ikke hadde hørt siden 92, God Gave Rock N' Roll To You II. Dagene, ukene og måndene etter gikk med til denne skiva, og at Kiss var verdens beste band, var det selvsagt ingen tvil om. Det var foresten også verdens eneste band for min del. INGEN, absolutt INGEN musiker eller band kunne gi meg halve den følelsen jeg hadde som når Kiss sto i CD-spilleren, så jeg så det derfor som liten vits, i å spille noe annet.

Et halvt år etter nærmet bursdagen min seg, og søstra mi offentliggjorde at hun hadde to billetter til Kiss' andre konsert i Spectrum på litt over et halvt år. Dagen kom, og vi dro til Oslo, og stilte oss i kø. Siden jeg kanskje var den yngste personen der med ståplass, var folk utrolig behjelpelige med å få meg helt forand.

Oppvarmingsbandet spilte, og scenen ble gjort klar for verdens beste band. Jeg husker hjertet dunka som jeg hverken har opplevd før eller siden da lyset slukket, og alt ble helt mørkt. En tung basslyd fylte Spektrum og en lyskaster kastet lys over en gigantisk svart duk som hang forand scenen, med KISS i sølvskrift. Publikum jublet, og presset økte før stemmen, og øyeblikket jeg aldri glemmer fylte Oslo spectrum: "Allright Oslo! You wanted the best! You got the best! The hottest band in the world! KISS!!!" Før det smalt noe helt sinnsykt, og rakketter og dritt fløy i alle rettninger. Teppet falt ned, og riffet til Deuce romet med en gigantisk høy lyd ut i Oslo Spektrum! Det første jeg så var Gene, så Paul, og så Ace. Og følelsen er det ikke en gang vits i å prøve å beskrive.
Siden den gang har KISS vært det mest bestydningsfulle bandet. Selvsagt har jeg hatt, og har andre favoritt band i perioder, men ingen har, og ingen vil, gi meg den samme følelsen og så mange gleder som verdens desidert beste, kuleste, og mest spesielle band har gitt meg.